Monday, July 21, 2008
Sunday, February 17, 2008
Tuesday, February 05, 2008
I dag må eg få sitere Arnfinn Haram for han seier det så kruttbra:
"Naturen apellerer nok stadig til dei åndelege sidene åt menneska og kallar fram age, indre ro, kjensle av noko større enn oss. Men Gud? Vi tek ikkje inn hans frekvens lenger, han har falle ut av forteljinga.
Eg trur det må bli stille lenge. Å legge inn Guds tale berre som eit ekko av noko ein har lært, er ikkje nok. Klisjéar i sjela hjelp ikkje lenger, vi trur ikkje på dei. Vi må våge å lytte til togna og tomleiken i naturen, godta at fjella, havet og skogane er lågmelte. Fyrst når alle våre idéar og innlærde vendingar har tagna, kan vi lære å høyre etter på nytt. Når undringa over alt som er, dukkar opp att – då kan tinga tale, møte oss og seie, sakte: -Det er Ein som vil oss; havet, himmelen, fjella, mennesket. Meg."
"Naturen apellerer nok stadig til dei åndelege sidene åt menneska og kallar fram age, indre ro, kjensle av noko større enn oss. Men Gud? Vi tek ikkje inn hans frekvens lenger, han har falle ut av forteljinga.
Eg trur det må bli stille lenge. Å legge inn Guds tale berre som eit ekko av noko ein har lært, er ikkje nok. Klisjéar i sjela hjelp ikkje lenger, vi trur ikkje på dei. Vi må våge å lytte til togna og tomleiken i naturen, godta at fjella, havet og skogane er lågmelte. Fyrst når alle våre idéar og innlærde vendingar har tagna, kan vi lære å høyre etter på nytt. Når undringa over alt som er, dukkar opp att – då kan tinga tale, møte oss og seie, sakte: -Det er Ein som vil oss; havet, himmelen, fjella, mennesket. Meg."